Kolloquia

Vi er i Tollhaus i Karlsruhe og det er kl. 20:00. Konserten av Kari Bremnes skal starte snart.

Vi allerede vet at det foregikk forandringer i bandet hennes. Bare Bengt Egil Hanssen og Sondre Meisfjord er til overs fra den besetningen med dem Reise ble opptatt i 2007. Atmosfæren av dette albumet satte sitt preg på alle senere opptredene i flere år (i hvertfall på de som jeg har sett i Tyskland).

Kari har aldri gitt noen informasjon om forandringer angående bandet hennes, så langt jeg vet det. Derfor kan jeg bare spekulere hvorfor først Helge Norbakken ble erstattet av Børre Flyen, og nå også Hallgrim Bratberg og Asle Karstadt ble skiftet ut. Til tross for at avgangen av Helge Norbakken var en dramatisk innskjæring, musikalsk sett, performance av bandet har ikke blitt såret avgjørende etter hans bortgang. Selv om jeg savnet Norbakkens atmosfæriske innlegg og fortsatt savner de, har Flyen gjort en god jobb. Uansett må jeg konstatere at en musiker som Norbakken ikke er til å erstatte. For det har han vært for godt, for individuell og kreativ. I dag tenker jeg at akkurat det som han innførte i bandets musikk, er dette hva de mangler i dag: Banebrytende arrangementer, dypt rumling, en perkussiv, atmosfærisk bakgrunn som de andre musikere kan sette deres glanslysene på.

Sondre Meisfjord kan kalles en motsetning av Norbakken: En helt solid musiker, som spiller et instrument som er sjelden i forgrunnen. Enkelte berømte bassister gir eksempler for det at man kan spille bass på en enestående måte, men Meisfjord spiller bare bra, uten individuelle kjennemerker. Så er han utskiftbar og som konsekvens spilte det ingen rolle at han var med som en av de to siste medlemmer fra Reise.

Men, den andre dårlige innskjæring for bandet er bortgangen av Hallgrim Bratberg, den gitarristen, som den gangen minnet på Jimi Hendrix med sin solo i Skrik. Jeg har vært begeistret av stilen Bratbergs, som viste helt klare jazzinflytelser, men likevel presenterte dynamiske spillekraft med elementer fra rockmusik, og han kunne skaffe en overbevisende enhet og musikalsk identitæt.

Børge Petersen-Øverleir har erstattet ham nå. I går kveld fikk han også loven til å spille en Skrik-solo nok for så å si å levere sitt visittkort. Og, selv om soloen ikke hadde vært dårlig, så overskuelig var det allikevel. Også han ser nå ut som en musiker som er ikke god for noen overraskelse.

Er det nå Hanssens skyld? Dominerer han hva som foregår i bandet? Over det kan jeg kun spekulere. Allerede på albumet Ly forstyrret meg den kjølige sound, for det meste fra hans synthesizeren, som står i skarp kontrast til den varme klangatmosfæren man hører på Reise. I Og så kommer resten av livet hørte man en gang til den gamle sound i E du nord, men denne æraen er vel forbi. Og det var også tydelig merkbar i konserten i går at også den gamle og fortreffelige lydingeniøren Asle Karstadt har ikke mer vært med, Geir Østensjø erstattet ham. Resultatet likte jeg ikke. Klangen har ikke vært homogen, sangen fullt av ubehagelige høyden. Også her var det en svikt av fylde og atmosfære.

Ly har vært det siste album med nye sanger, som møtte opp i 2009. Det er da nå syv lenge år tilbake. Tilbakevirkende sett har Kari Bremnes stadig utviklet seg videre fra hennes første platene de utmerket seg med usedvanlige arrangementer, høykreative musikalske utforminger og en klang, ikke kjent fra før, til et massedugelige men allikevel imponerende og atmosfærisk helhetskunstverk Reise. Etterpå begynte retretten med småe skritt. Når alt kommer til alt, fantes det noen stjerneskutt ennå på albumet Ly som f. eks. Mi egen skrift og Ingenting blir borte. Men, de uinspererte og mere kjedelige stykker dominerte. Jeg syntes denne platen den gang flott, men grunnen til det har vært også at jeg akkurat ville syntes den flott.

Det er helt klart at det er vanskelig å slutte seg til en så stortartet samling av songs, men når mest kreative folk går fra borde, blir det ikke enklere. Nå hadde jeg nesten glemt og nevne Karis rolle. Hennes tekstinnlegg mellom sangene er i hennes påtatt uhjelpelighet og en elendig Engelsk pinlig. Det har vært tidligere også annerledes. Men, hun er intelligent nok for å lære seg bedre de par stykker på Engelsk som hun trenger for å si det fornuftig hva som hun har lyst til å si. Men, det ser ut som om det er i mellomtiden har blitt bare et show, hun presenterer seg i en rolle som fungerer bra i Tyskland kanskje, men sikkert ikke i Norge. Og for oss, som var i Norge hvert år i mer enn de siste ti år, har sett alle konserter siden 2008 her i Tyskland, for oss fungerer dette showet ikke mer. Vitsen om Baby- eller Kinderdeutsch liker jeg heller ikke mer å høre. (En tysk venn skal ha sagt til Kari, at norsk er som en slags barnetysk eller babytysk.) Det er nesten noen smiskende i seg. Hennes sangen har vært kraftløs. Det manglet på esprit. Sangen rivet meg i hvertfall til ingen tidspunkt med.

Dermed en æra er kanskje forbi. Så trist som det er, men gåsehudfølelser fra den første scene i Tollhaus, denne gangen, begynnelsen 2008, er forsvunnet. Allikevel: Tusen takk Kari, for flotte timer og for fantastiske musikk! Jeg ønsker deg og alle dine støttespillere alt godt og håper for å kunne beundre deg en gang på nytt i en riktig bra konsert igjen!